eMind definerer ordet e-medvirkning som ”anvendelsen av internett og sosiale medier for å involvere innbyggere i politiske prosesser”. Eksempelvis nevnes utvikling av byplaner, budsjettprosesser eller diskusjoner om tjenestelevering, både på lokalt og nasjonalt nivå.
(se artikkel ”sosiale medier flytter makt” side 4. i "Vegen og Vi"Nr. 2/10 fra Statens Vegvesen)

By Geek & PokeDet sies videre at målet med e-medvirkning er å øke demokratiseringen samt effektivisere utforming av politikk, og at e-medvirking er et viktig aspekt ved Government 2.0 tankegang, med referanser bl.a til både prosjektene det Hvite Hus i Washington gjennomfører samt tilsvarende tiltak i Australia. Les hele artikkelen her.

Det var en gang da paranoide myndigheter benyttet grunnlovstridige metoder og hemmelige etater i et forsøk på å ta den virkelige temperaturen på folkesjela, mens i dag publiserer vi borgere nesten alt vi mener, over alt, hele tiden – også med litt vel lite selvsensur noen ganger.

Vi er snart alle på Facebook, Twitter eller blogger, og om ikke, så skriver vi i hvert fall kommentarer på artikler på nettaviser eller andres blogger. Vi synser og mener nok ikke mer en før, forskjellen er jo så klart at vi ikke lengre bare ytrer vår mening til kolleger rundt lunchbordet, men vi skriver og publiserer dem i det offentlige rom.

Det diskuteres jo mye hvorvidt dette er smart. Skal bloggere styres av vær-varsom regler slik som pressen, og bør man gi folk en viss grad av hjelp til selvhjelp når det gjelder personvern. 

Det er jo så klart et generasjonsskifte man må igjennom, og et problem med e-medvirkning kan være ”the digital devide”- at man ikke når alle innbyggere. Men min nå 86 år gamle bestefar, som fikk sin første PC for et år siden, er overbegeistret over at han nå ikke behøver å levere et håndskrevet leserinnlegg til en avis, men kan få en tekst enkelt publisert i en mengde tidsskrifter ved å maile til flere på en gang. Han er også på både Facebook og er aktiv på forum, og har fått fornyet giv og interesse for å drive samfunnsdebatt – fordi teknologien har forenklet det slik at han kan nå enda flere en før uten å måtte forlate stuen.

Så når jeg leser om e-medvirkning og eMind sine prosjekter mot det offentlige Norge, så ser jeg for meg en fremtid der avgjørelser som blir tatt er godt tuftet i faktisk folkeopinion, og ikke utelukkende på påstander fra komiteer og ”ekspertuttalelser”. Ved å lytte til diskusjoner i sosiale medier kan man lære, trekke ut trender, konkludere og ta gode avgjørelser basert på hva borgere selv forteller, tror og mener. (les f.eks her hvordan eMind med sine analyser kunne ligge i forkant av Folkehelseinstituttet med influensaprognoser)

Det brukes så mye energi på hvordan firmaer og varemerker skal styrke sin posisjon ved hjelp av sosiale medier, det jaktes på uoppnåelige ROI og en hel bransje er formet skremmende fort for å selge sine tjenester.

Når de offentlige etater og myndighetene nå viser interesse for å få ut data fra sosiale medier håper jeg flere i denne bransjen vil benytte sine fagkunnskaper til å hjelpe dem med å forstå dataene som trekkes ut, samt å formidle kontakten mellom borgere og styresmakten slik at vi tilsammen former det samfunnet vi ønsker gjennom mye tettere kontakt enn kun en avstemming hvert 4. år.

E-medvirkning er årets mest spennende ord!

Jeg leste artikkelen ”Festen er over for min del” av Andre Løyning postet på Aftenposten.no/Meninger. Her beskriver han hvorfor han ble Twitter-trøtt og avsluttet sin konto, da han følte at han ikke fikk mer ut av det annet en "fest-vitser". Jeg gjorde meg opp følgende oppfatning:

Da jeg gikk på ungdomskolen på 80-tallet var skolemiljøet delt i to, som Thomas Gjertsen en gang så godt påpekte – enten var du ”soss” eller ”frik”.
Hvor vidt du var ”soss” eller ”frik” var stort sett basert på bevisste valg av hvilke mennesker du ønsket å menge deg med.

Det eksisterte jo selvfølgelig et sosialt nettverk til, nemlig ”alle andre”, det største av dem,  men der ønsket man jo ikke å være, så man forsøkte å høre til i de mer synlige nettverkene. Hvorvidt du ble akseptert inn i dette ble avgjort av hva du bidro med av status til dette fellesskapet.

I vårt tid med sosiale medier og nye teknologiske gjennombrudd så er ”sossen” de som først tar teknologien i bruk, er overentusiastiske og gjerne evangeliserer om den.
Men så skjer det en tvist. Når ”alle andre”, eller enda verre ”frikene”, også blir med, ja da er det ikke stas lengre, og sossen begynner å påpeke feil med systemet eller tjenesten, og trekker seg ut. Dette er jo naturlig for de befinner seg nå ikke lengre i det samme nettverket, de er nå plutselig havnet i kategori ”alle andre”.
”Frikene” er i dag representert ved de som, med stolthet i stemmen sier: ”Jeg er ikke på Facebook!”

Artikkelforfatter har her plassert seg selv i kategorien ”soss”. Han har jo til og med en så arrogant undertittel som ”Hvor spennende er det egentlig å være med på en fest der alle blir invitert”. Han prøver så å vri dette til at Twitter muligens går dukken fordi fordi media har gjort en ”lukket fest” til allemannseie. Da henger jeg ikke med på logikken:

Er det slik at dersom alle for lov til å slippe til så synker kvalitetene og nytteverdien på sosiale medier for eksisterende brukere?

Artikkelforfatter viser her at han ikke har evnet å utnytte verken Twitter eller Facebook til sin fordel. Han sier at Twitter stort sett bestod av festvitser og at Facebook ble invadert av foreldre og deres venner. Dersom du følger Thomas Seltzer og Bjørn Eidsvåg så må du forvente at du får satiriske kommentarer – om det er det de bruker Twitter til. Det er ditt valg om du vil følge dem. Kvaliteten for deg som person og deltaker i sosiale nettverk eller medier  henger sammen med personene du velger å omgi deg med og hva du selv bidrar med tilbake.

For meg er Facebook et sted for nære venner, gode bekjente og familie. Jeg kobler meg selv ikke til kolleger på Facebook. Jeg har noen unntak men de ligger i en gruppe som bare får se litt av min profil. 
Twitter er det motsatte. Der følger jeg kolleger, bransjefolk, samfunnsvitere samt mange magasiner og nettsteder og dermed bruker jeg Twitter som en kilde til nyheter og anbefalt lesestoff. Hvem som følger meg er jeg ikke så opptatt av, men jeg kommenterer og spør mye tilbake til de jeg følger. Dermed vokser også kvaliteten på mitt nettverk.
Dersom de jeg følger poster ting jeg ikke er interessert i så trykker jeg relativt kjapt unfollow. Dermed holder jeg innholdet relevant og spennende.

Forfatteren her har både latt alt balle på seg på Twitter, samt latt seg indignere over at morens venninne og den gemene hop plutselig dukker opp på Facebook. Han er en av dem som akkumulerer mest mulig ”following” og ”followers”, og til slutt ikke orker støyen.

Jeg gjorde dette på Facebook til å begynne med og var kjapt opp i over 600 ”venner” men har nå slettet de fleste og ligger rundt 100. Det var morsomt å se hvor det var blitt av gamle klassekammerater. Hvordan gikk det med ”sossen” eller endte ”friken” opp som forretningsadvokat. Men når jeg hadde funnet ut av det er det 20 år til neste gang det er gøy å sjekke innom. Vi er ikke lengre i samme nettverk.

Andre Løyning sin opplevelse av Twitter er ikke representativ for Twitters fremtid. Det er nok andre og større faktorer som avgjør vinn eller forsvinn over tid. For Twitter sin del tror jeg nok heller et fremtidig oppkjøp er det som avgjør dens eksistens.

 Derfor foreslår jeg 1. lov om kvalitetsvurdering av sosiale medier:

En individuell opplevelse av sosiale media er aldri representativ for kvaliteten på disse

Twitter er en stor fest, og på en stor fest så ender man som regel i samtale med de man kjenner og trives best med. Men det er fortsatt en gylden mulighet til å stifte nye bekjentskaper.

Da har jeg fått satt opp en ekstra journal på min lille Defaultgeek.com side.
Denne reserverer jeg for å poste utelukkende ting på norsk, mens den eksisterende journalen går videre på engelsk.

Må si Squarespace er riktig så fleksibelt på dette området :-)